Rapporten: Sjanger og styringsverktøy

Det er antagelig ingen overdrivelse å hevde at rapportsjangeren er en sentral bærebjelke i det moderne demokratiets retoriske reisverk. Tenk bare på det enorme antallet mennesker som i sitt daglige virke er enten produsenter og/eller konsumenter av rapporter. Imidlertid har rapporter i seg selv sjelden blitt gjenstand for inngående analyse. Denne antologien vil gjøre nettopp det; den vil ta for seg rapporten, som sjanger, institusjon og styringsverktøy.

Boken består av bidrag skrevet av fagfolk fra en klynge humanistiske og samfunnsvitenskapelige fag, med kapitler som tar henholdsvis en overgripende, historisk-sosiologisk tilnærming til rapporten som sjanger og styringsverktøy, og mer nærgående case-studier av enkeltrapporter eller rapportprodusenter.

Boken tar utgangspunkt i at rapporter ikke bare betyr noe, men at de også gjør noe - altså at de har funksjoner og konsekvenser utover teksten selv. Rapporter slår fast sannheter; de anbefaler virkelighetsoppfatninger; de fordeler skyld; de uttrykker autoritet; de etablerer en normaltilstand eller skisserer en ny; de gjør politiske prioriteringer og argumenterer for hvor samfunnet bør gå. Kort sagt, rapporter dekker over alle retoriske funksjoner en tekst kan ha: Juridiske, deliberative, evaluerende.

Temaet for denne boken har mer enn en akademisk interesse. Rapporten som sjanger er kanskje det fremste eksempel på det Maktutredningen i sin tid omtalte som “maktens tekster”. Det å forstå hva rapporter er, hva de gjør, og hvordan de legger betingelser for våre liv, er derfor samtidig et bidrag til å unngå maktmisbruk og ugjennomsiktighet. Om vi forstår oss på rapporten som sjanger og styringsverktøy, vet vi dermed mer om hvordan vårt samfunn er satt sammen - noe som i sin tur er en forutsetning for endring og forbedring.